torsdag 11. juli 2013

En sommerhistorie

Historien er også lest inn her (uten bilder)

Det va her en sommer, en søndags morra, æ va ude på en padletur som æ pleier, rundt Bragdøya, før æ som vanlig skulle ta en liden badestopp på Ragnhildsholmen. Det va sol og lide vind, og en sånn da en har gått å ønska sæ heile vinteren, og som Bjørg pleier å si, en fornydelig dag.


Ragnhildsholmen æ mitt lille paradis på jord. En liden holme med ei lida bukt, der det er lunt og stille, sjøl når det blåser litt. Flotte, fine, glatte svaberg, passe stort, og så greit å bade i bukta der som det kan gå an. Og så ligger det så greit te. Nærme byen, og med udsikt langt til havs.


Men når æ kom te Ragnhildsholmen den herre daen, så lå det noe der på svaberget som ikke skulle vært der. Ei knust, brun øl-flaske. Å for et naud har vært her, tenkte æ. Tenk å knuse ei øl-flaske, å så bare la han bli ligganes. Gåkke an. Av å te så pleier jo folk å rydde opp etter sæ, så godt som de kan i fylla, men altså ikke i dette tilfelle. Å denne flaska vakke bare knust i to beder for å si det sånn. Noen store, noen små, og noen sabla små. Ja, noen så små at en så de bare fra bestemte, dumme vinkler.


For et naud, tenkte æ. For et himla naud. Tenk å la ei knust flaske bare bli ligganes te de som kommer etterpå, som fugler, familier å andre skabninger. Å dette ska en risikere å tråkke i når en ska kose sæ i havgabet? Å dette ska liksom andre plokke opp? Hæ? Så skulle altså morrastemninga denne daen bli ødelagt av et forfylla fjols.


Æ hadde ikke ord. Nei, æ hadde ikke ord, for det va jo au så fint den daen. Sola skinte, og havet lå stille, å så va det søndag morra, den stilleste og beste morraen i uga. Æ kunne jo ikke la mæ sette ud av ei enslig knust flaske. Det ville være for dumt. Å så va det jo tross alt ei lokal øl-flaske, ei CB-flaske fra Christianssands Bryggeri, og ikke noe udenbys greier.


Så begynte æ å tenke på det, om æ bare skulle sidde der på holmen å ergre mæ over den knuste flaska, og åffer et naud som hadde knust ho, eller om æ skulle ta affære å rydde opp. Det var jo ikke så himla mange beder. Det va jo tross alt bare ei CB-flaske. Og æ har jo sjøl hatt møe glede av CB-flasker oppigjennom, så æ sto jo litt i gjeld au.


Å så kom æ te å tenke på at det, at det kunne jo ligge en menneskelig tragedie bag. Kanskje vedkommende nettopp hadde mista kjæresten sin, eller jobben, eller potensen. Eller kanskje det var noen fra et annet land, kanskje en udvandra Egypter fra det muslimske brorskap, som i sorg over militærkuppet hadde havna på fylla her ude på holmen. Ja, kanskje ikke akkurat det siste, men det kunne jo ikke æ vide, æ så jo bare den knuste flaska der.


Så begynte æ å plukke bedane opp. En etter en. De største først, og så de mellomste, og så de mindre etterhvert som æ fant de. Det vakke lett å finne alle. Noen måtte pirkes opp fra sprekker i svaberget, og en bid kjente æ plutselig under foden. Syns ikke det va noe særlig, men så kom æ te å tenke på det, at det va jo fint at en kunne finne glassbeder med føddane au. Og så stakk æ mæ i fingeren på en annen bede. Ja, så møe at det kom en bloddråbe fram. Ja, ja, såpass kunne æ da tåle, tenkte æ. Og hvis dette æ alt som går ud over mæ etter militærkuppet i Egypt, så skakke æ klage.


Etterhvert blei hånda mi så full a glassbeder, at det begynte å dette a. Det va jo naudent tenkte æ, men hånda mi va jo ikke større. Å skulle æ gjør med det? Først hadde æ jo egentlig bare tenkt å legge glassbedan i ei sprekke der på holmen, men så tenkte æ at æ kunne jo lissågodt ta det me mæ, å hive i søpla på land. Ja, åffår ikke? Jo mer æ tenkte på det, at æ skulle frakte disse bedane inn te land å hive i søpla, jo mer og mer fornøyd blei æ, å så te slutt tenkte æ, at når æ først va i gang, så skulle æ pina dø kildesortere det. Ja, det skulle æ. Æ skulle hive det i containeren som æ te glass og metallemballasje, pina dø. Det hadde ikke det naudet, eller den stakkaren reina med, at den flaska han knuste udpå Ragnhildsholmen skulle havne i kildesorteringa på land.


Men så va det jo det problemet altså, at æ sto jo der med hånda full av litt flere glassbeder enn det va plass te, og æ hadde ikke noe å ha de i. Æ sto der nesten som et naud. Ikke så ille som den som hadde knust flaska, men liavel. Å ska æ gjør nå tenkte æ, der æ sto på holmen med en neve full av glassbeder, og kikka mæ rundt som en korttenkt, skibbrudden miljøforkjemper. Så lenge æ ikke hadde noe å ha glassbedan i, så nytta det jo ikke at udsikten va aldri så fin.


Så kom æ te å tenke på det, at æ hadde jo sett at det lå en hvid bærepose å fløyd rett på andre sida av holmen. Æ kunne jo ha glassbedan i den. Ja, og så hadde æ jo pina dø rydda opp den au! Knust glass her, bærepose der. To fluer i en smekk, som de sier. Så æ la glassbedan fra mæ og gikk over på andre sida og henta posen, kom tebage, og så hadde æ kobla to problemer sammen te ei løsning. Æ va jammen mæ ikke et naud alliavel.


Å mens æ sto der med posen, så begynte æ å bli så glad for at æ va en naturens mann, som rydda søppel, og ikke et naud som knuste flasker. Æ begynte au å bli takknemlig for både den knuste flaska og den hvide posen. Hadde det ikke vært for de, så hadde æ jo bare sodde der på holmen, med mindre god samvittighet enn det æ hadde nå. Nei, livet va jammen herlig.


Etterpå to æ mæ et mer enn velfortjent bad der i bukta på Ragnhildsholmen. Det gode saltvannet va som alltid en renselse. Det va posen med glassbedan au. Mens æ lå der å fløyd i vannet tenkte æ at æ va heldig som fikk oppleve sånn som dette. At handlekraft kunne forvandle ergrelse over knust glass, te glede over egen fortreffelighet. Jammen godt det fins naud, tenkte æ.


Når æ kom te land igjen, sykla æ en ekstra omvei og tømte glassbedan i en glasscontainer. Og ikke bare det. Posen kasta æ i plastcontaineren som sto rett på sida. Kunne det bli ber? Sjøl kom æ lie heil og fin hjem igjen etterpå, men som et enda bere menneske enn da æ dro ud den morraen, underlig nok, takka være ei knust, brun CB-flaske.


Nå må du ikke tro at æ vil finne flere knuste flasker neste gang æ kommer te Ragnhildsholmen. Nei, aldeles ikke. Det æ jo grenser for å god samvittighet en kan få, og et så sabla godt menneske æ æ tross alt ikke.

1 kommentar:

  1. En forbiledlig historie om hvordan man skaper et triveligere samfunn. I utgangspunktet er det ikke ditt ansvar å rydde opp. Men det handler om å ta et steg frem, fikse problemene og skape flyt. Alt for mange gjemmer seg i flokken og tenker at bare man ignorerer det, så forsvinner også problemet. Men kollektivet fratar oss ikke vårt personlige ansvar. Skal samfunnet fungere må hver enkelt fra tid til annen følge Olavs eksempel. Ta tak og ordne opp!

    SvarSlett